Tekst om malerierne

 

Åpningstale for Tine Lundkvists utstillling i Galleri Espolin, februar 2006 

ved: Svein I. Pedersen

Daglig leder, Nordnorsk kunstnersenter

 

Tine Lundkvist kom til Lofoten fra Sverige første gang i 1976. Det var bare to år etter at hun haddde avsluttet kunstutdanning i Stockholm, hvor hun kommer fra.

Jeg vet ikke om det sto skrevet i stjernene, men forholdet mellom Tine og Lofoten ble raskt ganske permanent. I 1979 flyttet hun til Svolvær.

Tines kunst er av det slaget som det kan være vanskelig å sette ord på. Men vi kan forsøke ved å begynne med å si noe om forholdet mellom kunsten og naturen. For Tine har dette forholdet til landskapet som er unikt for mange malere. Hun er en av dem som kan gripe tak i et landskap og holdt fast ved det over lang tid. Uten å gå lei, uten å bli ferdig med det. Kanskje er det like beskrivende å si at landskapet har grepet tak i henne.

For vi kan nok se Tines bilder mer som en møteplass mellom landskap og kunstner, enn som avbildninger av et landskap. Som hun selv sier bruker hun naturen som støtte og redskap i arbeidet med maleriet. Skildringen av naturen er nødvendigvis ikke det primære her, i alle fall ikke den umiddelbart synlige naturen. Tine er mer av en ekspresjonist: naturen er et utgangspunkt for å uttrykke seg gjennom farger og former. 

Naturformene er radikalt forenklet i maleriene. Ofte er bildet bare bygget opp med én eller to figurer mot en bakgrunn. Ofte kan formene minne om fjellformasjoner. Eller om kampesteiner. Både antydningen av fjellmassiver og forenklingen gir en monumental tyngde til bildene. Formspråk og assosiasjonene motivet vekker spiller sammen.

Men så, flere steder, dukker det opp noe som bryter seg inn i dette naturbildet. Forstyrrer det. Et rektangel, en geometrisk figur. Den kommer der som en besøkende fra en annen dimensjon. Eller vi kan se den på en annen måte, som en understrekning av hva maleriet er: en todimensjonal flate med farger og former. En slik understrekning av maleriets stofflighet ser vi også gjennom tydelige penselstrøk og spor etter palettkniv. 

Det ligger uendelige variasjonsmuligheter i dette spennet mellom natur og ren form. En som arbeider her går ikke tom for oppgaver. Det er snarere snakk om en livsoppgave. Balansen mellom naturframstilling og ren form ser vi også i det jeg betrakter som to sentrale motiver i denne utstillingen. Det første er fjellveggen, det andre er den mørke, nesten fullstendig sorte figuren. Felles for motivene er at de er monumentale. Men med den sorte figuren har Tine fjernet seg lenger fra naturen. Den er mer mystisk, en bærer av hemmeligheter, store hemmeligheter. Og når vi betrakter den ser vi etterhvert at det er antydet en bevegelse i den. Den er ikke stabil som fjellveggen. 

Til daglig griper vi raskt etter det kjente, så også når vi ser på bilder. Ser vi et abstrakt maleri griper vi for eksempel raskt noe som ligner en horisont. Slik blir det fremmede, det som for et øyblikk siden ikke lignet noe kjent, til et landskap. Vi griper til det kjente som om vi griper til et halmstrå. Hvis vi alltid ser det kjente står verden stille omkring oss. Tines bilder beveger seg mellom det kjente og det ukjente. Pendler fram og tilbake. De holder fast ved følelsen av å stå overfor noe som ikke lar seg kategorisere blant det vi kjenner. Det er fundamentale balanseganger hun går: mellom lys og mørke, mellom bevegelse og ro, mellom maleriets stofflighet og bildets transparens, mellom den ytre og den indre verden. 

Noe er i ferd med å skje, noe stort. Noe som beveger seg, eller noe som beveger meg som betrakter det. Noe ukjent. Her har vi Tine Lundkvists bilder, slik jeg ser dem her og nå. I morgen er de kanskje noe annet, men ferdig med dem blir jeg ikke.

 

 

Skriv en kommentar: (Klikk her)

123hjemmeside.no
Antall tegn tilbake: 160
OK Sender...
Se alle kommentarer

| Svar

Nyeste kommentarer

Du liker denne siden